ælghinar kirke var av stav og reist der kirken i Helgen nå står. Den var innvidd til St. Olav den 2. februa. Året vites ikke. Men en tør anta at kirken var bygd før året 1200.
Om dens oppførelse forteller sagnet: Som på så mange andre steder så også her - la man ut et trekors der mans helst ønska kirken skulle reises. Lå dette kors urørt i noen tid, ble kirken bygd der. Ble det derimot flytta, ble kirken ført opp på det sted, hvorhen det av Herren var ført. Korset for Helgen kirke ble lagt mer østlig, nærmere Ytterbøe, men en natt ble det flytta til Helgen vestre, og kirken ble reist på det sted hvor korset ble funnet.
tter muntlig tradisjon får en det inntrykk at kirken var meget liten. Men det må ha vært en vakker stavkirke. Folk omfatta den med ærbødighet og kjærlighet. Generasjon etter generasjon i vel 500 år besøkte mannjamt sin fredfulle kirke. Sønn og datter etter mor og far bares her til dåp, sto her brudgom og brud. Og de fikk lov etter et slitsomt liv å hvile i det innhegna og innvidde jord-stykke som slutta seg om kirken. Av kirkegården hadde hver eiendom sin «rute» på sydsia, mens de fattige ble jorda på nordsia i «fattigjorda».
irken ble holdt i god stand i den katolske ti. Den hadde sin eiendom og sine årvisse inntekter. Men etter reformasjonen forfalt den til stadighet. Under den første private kirkeeier fra 1723 av var den så skrøpelig at noe måtte snart gjøres.
ustisråd Herman Leopoldus, som ble eier i 1734, fant at den ikke var verd å reparere. Den ble derfor dette år uten videre ned-revet. Etter sikker muntlig overlevering ble stav, bjelker, planker og bord borte om natta så fort de ble revet om dagen. - Dette sto antakelig i forbinnelse med den oppfatning, at menigheten eide kirken, og at det var et overgrep av kongen først å fastslå den å være krongods og siden selge den til en privatmann. Privat-mannen kjøpte jo av kongen også kirkens eiendommer og oppkrevde kirkens innkomster, så bygdefolket fikk ingen ting til dens vedlikehold. Fra gammelt var man vant med at kirken var velstående og klarte seg selv. At kongen således lot den forfalle føltes sårt av den menige mann.
irkens jordegods. Etter Rødeboka eide Helgen kirke i året 1398:
i Langlialande 2 markebol.
i Bø 6 Øresbol.
i Sandarhualen ert. faat 1 markebol.
i Almpweit 12 Øresbol.
i Qydhanese 1 laup land.
Seinere er tilføyd med forskjellige hender:
i Nampanlausum nørsta ½ markebol.
i Steinstadum 1 markebol.
i Hialmsætre 3 Øresbol. (Hjelset i Helgen.)
tter statholder Powild Huittfeldz stiftsbok 1575 er kirkegodset omtrent det samme. De to markebol i Langeland er bortbytta mot 1 td. i Sønstebø i Bø. Dette synes å være et dårlig bytte, da 1 markebol jord gjerne ble bytta mot en td.
Man oppfører:
Øen i Killene i mellom sogn (Kilebygdene i Melum) 1 hud eller 4 meller korn.
Heysett, en Ødegård sammesteds, 2 tylter bord, med bygsel.
Sandhuallen…………………….....2 » »
Stennstadt…………………….….. 2 ¾. m. bygsel.
Bøø ………………………….…….1 ½ td.
Sønndstébøø i Bøeherridt….……..1 td.
Omtlmuedt………………….……..1 ½ td.
Navnløs nordre…………….……...1 hud eller 4 meller korn.
Hielsett …………………….……... ½ hud.
nnvidere eide kirken 4 kuer som ble utleid. Foruten inntektene av de 4 kuer tok kirken dengang altså inn i årlig landsskyld 6 ½, td. korn, 2 huder samt 4 tylvter bord. Men av denne inntekt la kongen beslag på en hud under navn av «aarlig brevløsing».
e 4 tylter bord ble som regel solgt til inntekt for kirken. Den hadde nemlig ikke bruk for bord til gjerde om kirkegården, da dette var utstykka og tildelt bygdens gårder - både nybygg og vedlikehold.
resten Stabel skriver i 1732 at den gamle kirke hadde ingen altertavle. Den eide en meget gammel prekestol. Intet alterklæde. En gammel alterduk med mange huller på. Den var av heimegjort lerret. Levninger av en ditto, enda eldre. En tynn messeskjorte av Bilfels lerret. En messehagel av gammeldags silketøy, branngul og blå med et lite rødt fløyels kors på. Kalk og disk av sølv uten forgylling som veide sammen nesten 32 lodd. En gammel beslått låsekiste til oppbevaring av kirkens verdier. Et nesten nytt låseskap som ikke ble brukt til noen ting. Det hang på vyggen i koret. Kirken hadde dengang midt på taket et klokkehus av reising. Her hang de to kirkeklokkene, som enna gjør sin tjeneste i Helgen. På disse finnes der ikke årstall eller navn. Den store har støpemerket, og den lille to støpemerker; begge like.
øpefonten med tinnfat, som nå står i den nye kirke, hørte sikkert til vår gamle stavkirkes prydelser. Dens øvre del med de seks vakre engleansikter skåren i tre skriver seg visstnok fra den katolske tid. Foten synes å være av nyere datum. Den utskårne Kristus naglet til korset hadde vel også plass i den gamle kirke. Dette krusifiks lå i mannsaldrer henslengt på loftet i vår nye kirke. Biskop Støylen besøkte denne for noen år siden, og på hans foranledning ble det oppussa og oppsatt ved prekestolen.
stavkirken var der ikke plass til mere enn omtrent 8O mennesken Koret var opptatt av alter og alterring. Innvendig var den forøvrig mørk og uten ovn.
tvendig ble plank og stav år om annet tjærebredd. Dette gjorde den mørkebrun av farge. Taket var tekt med solid spon, som også ble tjærebredd. Skipet med klokkehuset føyde seg harmonisk til koret, som var lågere og avslutta kirken med en runding.
1732 holdtes gudstjeneste her hver 3. høytidsdag av jul, påske og pinse. Hver fjerde søndag året igjennom. Fra pinse til jul en onsdagspreken i hver måned, når der søndagen før hadde vært gudstjeneste. Likeså i fasten.
Teksten er hentet fra Holla II:
"Opplæring, kirke- og skolestell"
av Simon Ytterbøe.
|
|
|